søndag 19. oktober 2014

En smakebit på søndag: Fleur av Marit Husvik



Det er søndag igjen og det betyr at det er tid for nye smakebiter i spalten til Mari og flukten fra virkeligheten. Det vil si at det er Astrid Terese og bloggen Betraktninger som er vikar i dag også.

Den har ikke blitt så veldig mye lesing denne uken, jeg har blitt ferdig med to bøker, blant annet boken om Malala Yousafzai.
Nå fremover kommer det til å bli mye norsk her på bloggen siden jeg skal lese meg opp på norske bøker utgitt nå i år med tanke på nominasjonsprosessens for bokbloggerprisen 2014.

I dag skal jeg begynne på en bok som  heter Takk og er skrevet av Maria Amelie og i går begynte jeg på en bok av Marit Tusvik. Hun har skrevet en rekke bøker og mye annet men jeg har aldri lest noe av henne før. Det er boken hennes jeg skal gi en smakebit fra i dag.


Litt om boken: Oasen overstrødde Maria med gaver. Maria hvisket: Tusen takk, du er vakker. Oasen hvisket tilbake at det var hun. Du er vakker, sa den. Du er en sol. Håret ditt. Det får meg til å tenke på solen. Jeg elsker når du går rundt i meg!
En sommerdag kommer Maria til en oase nær ørkenen Sahara. Hun er nitten og fra Norge. Der er året 1970, i Tunisia er det 1390. Maria er en roumíja, en fremmed, men det er som om hun har kommet hjem.
I en seng i et rom uten tak ligger Maria og Aziz. De hvisker og kysser mens hendene stryker den andres hud. Utenfor høres hanegal og eselskrik og lyden av nakne føtter. I oasen bor også Déde som snakker om månen – «de har jo ingen måne der Maria kommer fra» – og Bab som drikker hårvann og snakker om alt som er vanlig og uvanlig, om forskjellen på ro og uro, og om betydningen av å ligge våken om natten. Her blir Maria forelsket.


Smakebiten er hentet fra side 33

Å ta livet av seg, hvorfor satt Maria og tenkte på det akkurat nå da bussen begynte å kjøre. Hun ville jo ikke det selv, men hun hadde prøvd å forestille seg hvordan andre som gjorde det, gjorde det. Hun fikk lyst til å pirke Sveits på skulderen og spørre om hun også tenkte på sånne ting, men da ville kanskje de andre høre det, og det var dumt hvis det kom feil ut. Hun kunne ikke fransk så godt , men hun fikk M til eksamen, og fransklæreren, frøken Wiese, sa at for å lære et språk, måtte en snakke med andre enn seg selv og at den beste måten å lære et språk på var gjennom en kjæreste. Veldig sannsynlig akkurat her, tenkte Maria og så ut av bussvinduet. Landskapet var karrig og tørt. Så kom en kaktus. Den fikk henne til å tenke på onkelen på vestlandet som var møbelsnekker. Han hadde stårr på et jorde og holdt en skistav i lufta i håp om at lynet skulle slå ned. At lynet slo ned i et tre rett ved siden av og ikke i ham, hadde med viljen å gjøre, sa onkelen siden.



I dag er det en ekstra smakebit fra tidligere i boken inne på instragram og om jeg har fått dette riktig til så skal du finne den her.


HA EN FIN SØNDAG ALLE SAMMEN!









fredag 17. oktober 2014

Bokanmeldelse: Å slentre plystrende forbi kirkegården av Susan Crandall

Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Whistling past the graveyard
Norsk tittel: Å slentre plystrende forbi kirkegården
Forfatter: Susan Crandall
Oversetter: Monica Carlsen
Format: Innbundet
Sideantall: 352
Utgitt: 2013
Min utgave: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar









Forfatteren

Susan Crandall er en amerikansk forfatter. Hun har skrevet tilsammen ni bøker i ulike sjangere, Å slentre plystrende forbi kirkegården er hennes nyeste bok og hennes aller første på norsk. Hun bor i Indiana, USA sammen med familien sin.









Starla er en oppvakt og engasjert jente på snart ti år, faren hennes jobber på en oljerigg i golfen mens moren hennes, som hun ikke har sett på mange år bor i Nashville og er en kjent sangerinne. I påvente av at moren skal komme å hente henne og faren så bor de hos bestemoren, Mamie i en liten by i Mississippi.


Å slentre plystrende forbi kirkegården tar oss med tilbake til 1963 og til USA, og handlingen foregår i en tid hvor borgerrettighetsbevegelsen kjempet for at den svarte del av befolkningen skulle få de samme rettigheter som hvite. Når boken begynner er det nasjonaldag og Starla har atter en gang fått husarrest av bestemoren.
Denne gangen  hadde hun knekt nesen på plageånden Jimmy Sellers og måtte holde seg hjemme mens alle andre var ute i gatene å feiret nasjonaldagen.


Jeg løp bortover kvartalet, tok tak i styret på sykkelen til Jimmy og vred det hardt til siden. Man han falt ikke av, for han slapp sykkelen og skrittet over den idet den gikk over ende i gresset langs fortauet.
"Gå tilbake til treet ditt, ditt fjols."Jimmy dyttet meg i skulderen. "Fjols kan du selv være!" jeg ga ham et svingslag så det knaste i nesen hans.
Blodet hadde ikke engang  nådd overleppen hans før jeg hørte mamies stemme: "Starla jane Claudelle!"
Farvel fyrverkeri.


Nå er det slik at Starla gjerne vil få med seg både paradene og fyrverkeriet hun også så hun bestemmer seg for å snike seg ut når bestemoren har dratt avgårde. På veien møter hun på mrs  Sellers, moren til gutten hun hadde vært i slosskamp med og for å komme seg unna dytter Starla henne over ende. Mrs Sellers  roper etter henne at det er rett før hun blir sendt på forbedringsanstalt og det får Starla nærmest til å stivne av skrekk.
Starla ville slett ikke på noen forbedringsanstalt og dermed bestemte hun seg for å ta bena fatt og sette kursen mot Nashville for å lete etter moren.


 Det var veldig varmt å gå langs den støvete veien og etter en stund stoppet en bil og tilbød henne skyss. Eula var en farget kvinne og i baksetet lå det en hvit guttebaby som hun kalte for James. Møte mellom dette mildt sagt umake paret skal endre dem begge to for alltid. For dette ble opptakten til en noe humpete reise som ingen av dem ante konsekvensene av, og de møter mange mennesker på sin vei og langt i fra alle har gode hensikter.


"Pappaen min sier at når du gjør noe for å avlede tankene fra din verste frykt, er det som å slrentre plystrende forbi kirkegården. Du vet, å lage lurveleven for å holde reddheten og gjenferdene fra livet. Han sier ar noen ganger er det sånn vi kommer oss gjennom visse vanskelige ting, Men det er ikke svakhet, som å gjemme seg......det er styrke. Det betyr at du er i stand til å gå videre."
S.255

Dette var en herlig og sjarmerende fortelling men også litt trist og vond på samme tid, det er mange skjebner som blir belyst her. Ikke minst Starla sin leting etter sin plass her i verden og hun skal oppdage at slett ikke alle er slik som hun hadde drømt om eller forestilt seg på forhånd.
Herlig fordi vi ser mye av verden gjennom Starlas øyne som kanskje til å begynne med var preget av bestemorens meninger om blant annet de svarte og hun kunne være ganske så rasistisk i så måte, men etter hvert som vennskapet med Eula vokste frem så ser hun mennesket bak og ikke hudfargen. Utrolig fint å lese om vennskapet deres og hvor sterk knyttet de blir til hverandre på kort tid. Både Starla og Eula får kjenne på kroppen hvordan rasisme kan utarte seg, og de begge kommer ut for situasjoner de gjerne skulle ha vært foruten.
Dette var i en tid hvor det fremdeles var adskilte toaletter for svarte og hvite, og i mange restauranter var det "adgang forbudt" for de fargede. Slike ting er vondt å lese om og måten forfatteren har flettet de historiske aspektene inn i fortellingen er meget troverdig. Spennende å se hvordan livet for en hvit liten jente artet seg i sørstatene på 60-tallet. Jeg ble også veldig grepet av Eulas dramatiske historie og hun ble en av karakterene jeg likte aller best utenom Starla og Miss Jones.
Miss Cyrene Jones var en farget kvinne fra som de fikk bo hos en liten periode når bilen brøt sammen når de var på vei til Nashville.

Det sies at denne boken er som en road-movie og det syntes jeg er en passende beskrivelse. Her skjer det noe hele tiden men det blir aldri heseblesende av den grunn, fortellingen drives fremover og med ingredienser som kidnapping,mishandling, drapsforsøk og drap var dette en skikkelig sidevender i mine øyne.
Forfatteren har vært flink å bygge karakterene og de fremstår som både troverdige og interessante, Noen ble trykket til mitt bryst med det samme mens andre ønsket jeg der pepperen gror, for de var så ufordragelige at det halve hadde vært mer enn nok.
Når jeg sier de fremstår som troverdige så må jeg kommentere at jeg enkelte ganger følte at Starla fremstod som  mye mer voksen enn hun faktisk var og jeg måtte flere ganger minne meg selv på at hun kun var ti år. Her skulle jeg så gjerne ha kommet med et eksempel men fant ikke igjen det jeg hadde tenkt å ha med og to andre steder hvor jeg også reagerte litt så viser det seg at jeg kommer til å  røpe for mye av handlingen om jeg skal forklare hva jeg reagerte på og det har jeg ikke lyst til.
Men heldigvis så rodde forfatteren seg inn igjen hele tiden slik at det fremstår som troverdig selv om hun kanskje beveger seg helt på kanten enkelte ganger.

Forfatteren er en flink historieforteller og har et godt språk, jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg ble sugd inn i Starla og Eulas verden og ble med dem på ferden de la ut på, og selv om slutten var sånn noen lunde slik jeg forestilte meg det så var det nesten litt trist å lukke boken igjen når siste side var lest. Jeg ville ha mer, og jeg håper at det blir laget en film av denne boken en gang. Jeg håper også at flere av bøkene til forfatteren blir oversatt etter hvert også for jeg ble rett og slett litt nysgjerrig på forfatterskapet. Jeg elsker jo slike bøker som belyser forholdet mellom svarte og hvite, da særlig hvor handlingen er lagt til sørstatene. Som oftest er det bøker fra slavetiden jeg har lest så denne er av noe "nyere dato",jeg ser denne blir sammenlignet med både  Barnepiken og Å drepe en sangfugl, nå har jeg ikke lest noen av disse så det kan jeg ikke uttale meg om, men jeg har sett filmatiseringen av Barnepiken og på grunnlag av det kan jeg si at denne er litt i samme gate.
Anbefales varmt!





Forfatter Susan Crandall snakker om boken









onsdag 15. oktober 2014

Bokanmeldelse: Tre Jo Nesbø og et båtsportkart av Ellen Mari Thelle

Forlag: Tiden
Tittel: Tre Jo nesbø og et båtsportskart
Forfatter: Ellen Mari Thelle
Format: Innbundet
Sideantall: 139
Utgitt: 2014
Utfordring:100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar













Forfatter

Ellen Mari Thelle er født i 1977 i Kyoto og bor i Oslo. Hun har i tillegg til denne skrevet to romaner, En del av historien som kom ut i 2009 og Det bestandige som kom ut i fjor.






Denne lille boken kom overraskende inn dørene i går og jeg begynte å bla i den med det samme, det endte med at jeg leste hele boken i løpet av noen få time. Her får du hele 46 historier fordelt på skarve 139 sider så det sier seg selv at historiene ikke er lange, Noen tekster er så korte som fem- seks linjer mens den aller lengte er på 17 sider. Men altså her finner du fortellingen om en jente som kom bort fra foreldrene sine på en togstasjon i Tokyo,eller så har du fortellingen om de to trærne som dro på stranda, ja du leste riktig altså, det er vel ikke noe merkelig med det? I tillegg så har du fortellingen om en hvit varebil som parkerer i Regjeringsbygget og vi alle vet hva som skjedde den dagen.

Selv om jeg liker å fortelle litt om alle novellene jeg leser så har jeg absolutt ingen planer om å gjengi alle historiene her, men jeg skal selvfølgelig trekke frem et par stykker som på en eller annen måte har gjort inntrykk på meg. Denne samlingen historier handler om livet slik det er og slik det kunne ha vært står det på baksiden av boken, vel dette er ikke helt sant for i ganske mange av fortellingene skjer det helt absurde ting som overhodet ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Hver historie har sitt eget kapittelnavn som overhodet ikke henger på greip i forhold til hva historien handler om, og noen har navnet sitt etter en bok rett og slett.

Her for du noen smakebiter av hva du kan vente deg om du bestemmer deg for å lese denne.

DIGITAL FOTOGRAFERING I PRAKSIS

En halvdopa mann på 20-bussen utbasunerte gang på gang at verden, all møkka til tross, var et fint sted å vokse opp på for dagens ungdom. Til å begynne med lot jeg meg ikke affisere. Jeg var uenig, men likevel. Han var jo narkoman. Den rødmussede, delvis oppløste huden i ansiktet og på armene fortalte sitt om hva han hadde vært gjennom: en reise til helvetes porter og opp igjen, en drøss ganger.


En annen av historiene er fra krigen og handler om Eichmann, en av dem som hadde ansvaret for logistikken under Holocaust.



COLLEGE NOTATBLOKK LINJERT

Han var rett og slett tankeløs. Et totalt tankeløst vesen, og det gjorde ham farlig, men ikke ond, og heller ikke til en levende død. En levende død derimot, utførte ordrer, spiste rasjonen sin og fulgte reglene. En levende død ble fraktet til leirer i kuvogner, ble barbert på hodet og ble utsatt for umenneskelig hardt, fysisk arbeid.


Denne var herlig og her får du hele fortellingen servert på sølvfat.


LUDWIG WITTGENSTEIN, DEN UKJENTE DAGBOK

Hunden het Loppa og sa oink til alle som klappet den. Men en dag gjødde den, og naboene kom stormende ut fra husene sine med klærne flagrende. Berit hadde dessuten også en hjulvisp i den ene hånden og farens gamle underbukse i den andre. Alle lurte på hva i all verden det var som hadde skapt slik oppstandelse. I ettertid skulle det vise seg at det var langt mindre dramatisk enn først antatt. Natten før hadde bare hunden drømt at den var blitt en gris. Verre var det visst ikke.



Her var det mye forskjellig men jeg likte de aller fleste fortellingene, flere hadde omsorg og hverdagsliv som tema mens andre handlet om triste og tildels grusomme ting,og andre igjen, ja, de skjønte jeg rett og slett ikke bæret av for å si det rett ut. Noen var morsomme mens andre var herlige, det var en salig blanding med andre ord.
De aller fleste fortellingene har en åpen slutt noe som for så vidt er helt greit men i enkelte av tilfellene kunne jeg tenke meg å vite hva som skjedde videre, da tenker jeg særlig på den fortellingen hvor en mor setter sitt lille barn i vognen utenfor og setter seg for å se på tv og plutselig hører hun skraping på golvet i etasjen over....( den var litt creepy men det er jo oktober og snart Halloween og da kan ting godt være litt creepy)
Dette var mitt aller første møte med denne forfatteren men jeg må si at jeg fikk lyst til å sjekke ut romanene hun har skrevet også. Jeg likte språket og måten hun skriver på selv om handlingen noen steder var helt hinsides av hva som kunne skjedd i virkeligheten. Dette var annerledes og det kan være bra enkelte ganger det.
Anbefales!





tirsdag 14. oktober 2014

Boken på vent: Wilhelm F.K. Christie - Presidenten av Runar Jordåen


I tirsdagspalten  Boken på vent  setter jeg fokus på bøker jeg skal lese, dette kan være bøker som har blitt stående i bokhyllen en god stund uten å ha blitt lest eller det kan være bøker jeg nettopp har oppdaget. Har du bøker du vil børste støv av eller har du nettopp oppdaget en bok du har lyst til å snakke om så må du gjerne være med du også.



I neste uke skal jeg og Tine på et arrangement på litteraturhuset her i Bergen  i forbindelse med lanseringen av boken som historiker Runar Jordåen har skrevet om Wilhelm Frimann Koren Christie, Wilhelm F.K.Christie - Presidenten. Dette blir ukens bok på vent hos meg denne uken.Håper å få boken en av dagene slik at jeg kan få en sjanse til å titte litt i den før vi skal på lanseringen. Det er forøvrig to andre arrangementer i forbindelse med Grunnlovsjubileet denne dagen med også  utstillingen "Den reisende Christie" kl 12 og Vandring i Christieparken kl 14.



Dette er  biografien om eidsvollsmannen, embetsmannen og museumsmannen Wilhelm Frimann Koren Christie (1778–1849)

Litt om boken:Boka viser mellom anna den sentrale rolla Christie hadde som stortingspresident hausten 1814. Her sto han i spissen for stortingets linje om å bevara grunnlova mest mogleg intakt slik at Noreg kunne få ein sjølvstendig posisjon i unionen med Sverige. Den 20. oktober har blitt karakterisert som «Christies politisk største dag» (Sverrre Steen). Stortinget måtte denne dagen vedta unionen, men måten han formulerte voteringsspørsmåla på gjorde at nordmennene heldt på initiativet; unionen skulle skje på «visse vilkår» og ein skulle ikkje velja den svenske kongen til norsk monark før desse vilkåra var bestemte.
  
Biografien handlar om ein sentral politisk figur i 1814 og åra som følgde. Han var forma av den gamle eineveldige staten. Samtidig som han var ein av dei viktigaste politiske strategane for det nye norske regimet, meinte han at mange av dei gamle ordningane var fornuftige og burde vara ved. Han ønskte å behalda ei sterk konge- og regjeringsmakt, men var samtidig for næringsfridom og oppheving av gamle privilegium. 

I 1818 trakk han seg tilbake frå den rikspolitiske arenaen. I 1825 grunnla han Bergens Museum, og dette blei det viktigaste gjeremålet hans resten av livet. Biografien viser korleis museet var eit kunnskapsprosjekt. Også her sto han med ein fot i det gamle og ein i det nye: Han var forma av opplysningstida og 1700-talets topografiske tradisjon, men han var også påverka av det nye synet på naturen og historia som noko som var i utvikling og framgang. 



Så det er nok ikke tilfeldig at det er nettopp den 20.oktober som ble valgt til lanseringen av boken. Dette er jo han som fikk mye av æren for det arbeidet som D.C. Danielssen gjorde i forbindelse med innvielsen av Bergen Museum som jeg skrev om i omtalen min av biografien om ham i går.
Gleder meg til både lansering og til å lese boken.

Hvilken bok har du på vent denne tirsdagen?










Her ser du hvordan du kan delta på "Boken på vent"!

  • Lag et innlegg om boken på bloggen din, har du ikke egen blogg så fortell gjerne om boken i kommentarfeltet under her.
  • Link innlegget ditt i linkefunksjonen over her.
  • Deler du på twitter så bruk gjerne hashtag #bokenpåvent
  • Besøk de andre bloggene og se hvilken bok de har på vent, kanskje du kan plukke opp et boktips eller to?
  • Inspirasjon til denne spalten har jeg funnet på den engelske bloggen Books for Company







mandag 13. oktober 2014

Bokanmeldelse: D.C. Danielssen - En kjempe for sin tid av Karen B Helle

Forlag: Fagbokforlaget
Tittel: D.C Danielssen - En kjempe for sin tid
Forfatter: Karen B Helle
Format: Innbundet
Sideantall: 206
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar










Forfatter

Karen B Helle er tidligere  professor i generell fysiologi ved Universitetet i Bergen. Hun er 80 år og kommer i år ut med boken om D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid.







Dette var aller siste bok ut i det lille prosjektet med å "fordype" seg i emnet som har med lepra og de spedalske å gjøre. Skjebnen ville det tydeligvis annerledes fordi jeg har snublet over ytterligere to bøker om emnet, det ene er en sakprosa og den andre er en ungdomsroman skrevet av Berit Vatne Vik. Har i grunnen en mistanke om at det kanskje ikke står så mye "nytt" i disse i forhold til de 3 bøkene jeg har lest allerede, men de pirret min nysgjerrighet og da måtte jeg bare få tak i dem.
Denne boken var det imidlertid Tine som gjorde meg oppmerksom på i sitt referat fra  bokmøte med VB for siden jeg måtte gå litt tidligere så fikk jeg ikke med meg den delen som hadde med sakprosa å gjøre.Så tusen takk for tipset Tine.

Jeg skal ikke prøve å gjengi alt hva denne boken handler om for jeg er redd for at det hadde blitt et veldig langt innlegg, for her får vi veldig mye informasjon. jeg skal imidlertid trekke frem noen av sidene ved denne personligheten som var helt ukjent for meg inntil for kort tid siden.

D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid er historien til en mann som har gjort veldig mye for byen vår ( Bergen) og jeg må si som Tine sa i sin omtale, det er rart at han ikke har fått så mye som en gate oppkalt etter seg en gang.

D.C. Danielssen eller Daniel Cornelius Danielssen ( 1815- 1894) var sønn av en urmaker, han var en vitenskapsmann, politiker og en meget samfunnsengasjert borger. Det er blant annet takket være hans iherdige innsats at musèbygningen til Bergen Museum ble innviet i 1867, bygget blir restaurert i år, 120 år etter hans død. På forsiden av bygget er det Wilhelm Friman Koren Christie det står statue av og ikke han som gjorde mest for at det hele skulle bli en realitet. Man kan trygt si at D.C. Danielssen har noe ufortjent kommet i skyggen av både ham og den tidligere svigersønnen Gerhard Armauer Hansen, som oppdaget leprabasillen.
D.C. Danielssen er en av fire bergensere som gjorde stor ære på byen på 1800- tallet, de andre var Michael Sars, Johan Sebastian Welhaven, og Ole Bull.
I forordet blir det nevnt at formålet med denne biografien er å gi vår generasjon en nyansert og rettferdig bilde av D.C. Danielssen. Det syntes jeg er veldig bra.

Foreldrene til Danielssen hadde ikke råd til å sende guttungen på latinskolen så han ble derfor satt i lære på svaneapoteket. Moren til Danielssen var forøvrig oppkalt etter sin mor igjen, Catharina Fredericha Holberg Ibsen og var niesen til Ludvig Holberg.
Som ung gutt ble han syk av tuberkulose og måtte tilbringe over 1,5 år i sengen og måtte dermed avbryte læretiden. Under læretiden bodde han hos familien Bull.


I 1841, når Danielssen var 25 år gammel begynte han som lege på St.Jørgen og de forholdene som møtte han der var både forskrekkelige og nesten uoverkommelige.
 Han skulle føre journal over alle de som var syke ved hospitalet, og foreta obduksjoner av de som var døde av spedalskhet. Han begynte straks å spesialisere seg på sykdommen. Byens store kunstner og litograf, Johan Losting ble engasjert som tegner og fikk i oppgave å tegne illustrasjoner av de ulike formene av sykdommen,dette var i forbindelse med arbeidet som han la ned sammen med  Carl Wilhelm Boeck, og ble til storverket Om spedalskhet som de fikk en prestisjefylt pris for i Frankrike,

Ved sitt arbeid i direksjonen ved Bergen Museum fra 1852 ble Danielssen for alvor kjent med den 13 år eldre rektor Hans Holmboe, en av byens stortingsmenn og ordfører gjennom mange år. Disse to kom til å stå sammen om en imponerende innsats for å modernisere museets virksomhet. Det var Danielssen og Holmboes store fortjeneste at den nye musèbygningen ble reist akkurat på Rakkerhaugen, nå kjent som Nygårdshøyden.

Danielssen ble gift med en Berthe Marie Olsdatter og sammen fikk de 3 døtre og en sønn, det var forøvrig datter nummer to, Fanny som ble gift med legen og oppdageren av leprabasillen Gerhard Armauer Hansen. Alle fire barna døde av tuberkulose i forholdsvis ung alder. Det finnes lite eller ingen dokumentasjon på deres skolegang eller hva de gjorde.

Allerede før Danielssen avsluttet sin legeutdannelse, må han ha vært godt kjent med tilstanden for de spedalske ved St. Jørgens hospital, ikke usannsynlig gjennom Christian Wisbech, overlegen ved Det Civile sygehus. Det er også rimelig å anta at han var blitt inspirert av sine lærere ved Universitetet, ikke minst av brigadelege Johan J, Hjort.


Vi får et godt innblikk i hvordan han jobbet som lege og vitenskapsmann, hvordan han kom frem til ulike teorier når det gjaldt årsaken til at folk ble spedalske. Han var meget opptatt av pasientene og deres levevilkår. På sine mange reiser på rundt omkring på vestlandet ble han mektig rystet over den alminnelige skittenferdigheten, de usle boligene og det elendige kostholdet som rådet. Vi får igjen høre om Eilert Sundt som var folkelivsgransker og som vi møtte i "Ti tusen skygger", og flere andre som jobber med spedalskhet. 


På tross av optimismen bak opprettelsen av Lungegaardshospitalet i 1849 og oppdagelsen av leprabakterien i 1873 kom det ingen effektiv kur mot lepra før sent på 1930-tallet.



Jeg syntes det var aller mest interessant å høre om legen og vitenskapsmannen D.C. Danielssen og hans arbeid for de spedalske, men som vi får vite i denne boken så var han mye mer enn det. Han satt blant annet på stortinget og hadde flere perioder hvor han studerte i utlandet. Ellers bodde og virket han her i Bergen og har som tidligere nevnt gjort veldig mye for denne byen.Som lege brant han for å ordne opp i byens sanitære forhold og for drikkevannsforsyningen. I sitt lange og aktive liv var han innblandet i mange ulike foreninger og selskap, det kan blant annet nevnes: Fiskeriselskapet, Kunstindustrimuseet, Det Nyttige selskap, Den Nasjonale Scene for å nevne noen. For en mer utfyllende omtale av akkurat disse tingene vil jeg gjerne bare henvise til Tine sin gode omtale av denne boken, hun har også med en del bilder av blant annet Bergen Museum.
Boken inneholder også noen brevvekslinger  mellom Danielssen og Boeck, de var ivrige brevskrivere begge to, 200 av disse brevene ble funnet i en skuff i Danielssens skrivebord. 

Dette var en meget interessant bok og jeg har lært veldig mye av den. Selv om jeg og sikkert andre med meg ikke visste om D.C Danielssen  fra før så var han meget respektert og vel ansett på sin tid. Men jeg må si at det er en skam at han ikke blir nevnt litt oftere og får sin plass der han egentlig hører hjemme, opp og frem i lyset som en av byens store sønner.
Boken er delt inn i kapitler som viser de ulike sidene han hadde, som urmakersønn under oppveksten, virksomheten som lege og vitenskapsmann, politiker, organisator og kulturentrepenør.

Det var nesten som å sette seg litt på skolebenken igjen dette, men det er aldri for seint å lære nye ting, ikke sant? Det har vært en interessant reise å lese disse tre bøkene om en sykdom jeg ikke visste så mye om fra før, dette er jo tre selvstendige bøker og trenger absolutt ikke å leses sammen. Likevel så vil jeg gjerne anbefale deg det om dette er tema som du syntes er interessant, og les de gjerne da i den rekkefølgen som meg og Tine har gjort. Jeg sluttet å telle dager, Ti tusen skygger, D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid,henholdsvis en roman og to sakprosa bøker.
Anbefales!

denne linken finner du en interessant video som tar for seg arbeidet som skal gjøres med Bergen Museum frem til 2018.







søndag 12. oktober 2014

En smakebit på søndag: Jeg er Malala av Malala Yousafzai og Christina Lamb


Atter en uke har gått og det er søndag igjen, og siste dag av høstferien.I morgen begynner hverdagen igjen. Søndag betyr at Mari og Flukten fra virkeligheten inviterer til nye smakebiter.

I dag har jeg planer om å lese ferdig de to bøkene jeg holder på med,og går alt etter planen så kommer jeg til å begynne på boken til en av årets prisvinnere,nemlig Malala Yousafzai.



Forlagets omtale: I oktober 2012 stoppet menn fra Taliban en buss med pakistanske skoleelever i Swatdalen: - Hvem av dere er Malala? Malala ble skutt i hodet, men overlevde utrolig nok attentatet. I sin bok forteller hun om hvordan Taliban gradvis tok kontrollen over hennes hjemby og nektet jentene å gå på skole.


Siden jeg skal begynne på denne i dag så kommer smakebiten fra begynnelsen av boken.




Dette blir nok helt sikkert en sterk leseopplevelse men jeg ser frem til å få høre mer om hennes mildt sagt dramatiske historie.


HA EN FIN SØNDAG!







lørdag 11. oktober 2014

Bokanmeldelse: Svar på brev frå Helga av Bergsvein Birgirsson

Forlag: Pelikanen
Norsk tittel: Svar på brev frå Helga
Forfatter: Bergsveinn Birgirsson
Oversetter: Johannes Gjerdåker
Format: Ebok
Sideantall: 104
Utgitt: 2010
Min utgave: 2012
Utfordring:100+ på 1 år, Ebook Challenge 2014
Kilde:eBokBib







Forfatter

 Foto:Bergen offentlige bibliotek
Bergsveinn Birgirrson er fødti 1971 og er en Islandsk forfatter bosatt i Bergen. Birgisson er Dr. art. i norrøn filologi og har gitt ut flere romaner og diktsamlinger. Svar på brev frå Helga var nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2012.










Sauebonden Bjarne Gislason er blitt en gammel mann, og alene på gården etter at kona, Unn, ble lagt inn på et pleiehjem og senere gikk bort.
For mange år siden fikk han et brev fra elskerinnen Helga som hadde tatt barna med seg og flyttet til Reyjarvik, og først nå ble det riktig for ham å svare på dette brevet. Det ble et langt svar, så langt at det ble en hel liten bok av det.
Helga ville at han skulle flytte med henne til byen, men han valgte å bli boende igjen på landsbygda og hvorfor det var det riktige valget for ham ville han forklare i brevet til henne.

Eg hadde aldri i mi tid sett slik åtferd. Og då sa du det, då eg gjekk for å gråta over dette på brysta dine. Men det var ikke sjølve orda som gav meg styrke, men måten du sa det på, i tung og søtangande lukt av sauevask trykte du hovudet mitt mot barmen din, dei velsigna tuvene dine, og sa lågt og djupt, som eit sog i juvet.
"Elsk henne - gjennom meg."
Elsk henne gjennom deg! Og så køyrde du hovudet mitt mot deg tunge brysta dine, og kva for ein mann kunne stått imot slik medferd?


I dette brevet som er full av uforløst begjær og lengsel etter Helga så mimrer han tilbake til den tiden de innledet et forhold. De var begge gift, han med Unn som hadde blitt veldig sur og bitter etter en operasjon som slett ikke hadde gått bra, og Helga som bodde på nabogården var gift med bonden Hallgrim, men dette var en fyr ikke Bjarne var særlig begeistret for.

Tiden med Helga kaller Bjarne for paringstiden og er tildels veldig erotisk beskrevet. Det ender med at hun blir gravid med Bjarnes barn og derfor vil hun at de skal flytte til storbyen, men Bjarne vil ikke. Han er redd for hva storbyen gjør med menneskene for han har en forestilling om at folk i byen mister seg selv og denne frykten gjør at han velger å bli boende samtidig som han har en dyp respekt for tradisjoner og bygdelivet.


Ein mann kan tala fagre ord om kjærleiken, kjære Helga, men det lovar sjeldan godt, for då er han i ferd med å gjera noko som er stikk i strid med kjærleiken.


I tillegg til mimringen over tiden de hadde sammen for alle de årene siden får vi servert både bygdeslarv og historier som den om liket de skulle hente men glemte igjen, og dette førte til kvinnens gjenlevende mann måtte røyke liket for at det ikke skulle gå i oppløsning før de fikk liket i vigslet jord når været hadde stilnet og det var mulig å ta seg ut dit igjen for å hente det.



Denne lille romanen er annerledes enn annet jeg har lest før. Noe av lesingen er aldeles gripende og jeg sitter med klumpen i halsen og i neste øyeblikk må jeg flire godt. Det er sårt å lese om Unn som ikke hadde det så kjekt, men også sårt å lese om det elskende paret som ikke kunne få hverandre.
Det er mye lengsel og begjær som skinner gjennom i brevet den godeste Bjarne skriver til sin elskende Helga, men dette er ikke bare en ulykkelig kjærlighetshistorie men også en hyllest til folket som bor på avsidesliggende steder og ofte må klare seg uten mange tekniske hjelpemidler.

Dette er en sterk bok og ikke minst er det på grunn av det sterke og litt råe språket forfatteren bruker, jeg liker nynorsk bedre og bedre. Men det er også kontraster her for forfatteren skriver med ømhet og kjærlighet vel så mye. Når jeg skjønner hvor mye Bjarne har ofret når han valgte bygden fremfor kjærligheten så klarer jeg ikke å la være å tenke på hva som får folk til å ta slike valg. På en måte kan jeg også forstå ham men det blir en dyr pris å betale. Men livet er jo fullt av valg og sånn er det for oss alle. Denne boken håper jeg blir plukket opp av mange flere og det er ikke noe rart at den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for dette var en skikkelig god bok.
Anbefales varmt!