tirsdag 19. august 2014

Boken på vent: Å slentre plystrende forbi kirkegården av Susan Crandall


I tirsdagspalten Boken på vent  setter jeg fokus på bøker jeg skal lese, dette kan være bøker som har blitt stående i bokhyllen en god stund uten å ha blitt lest eller det kan være bøker jeg nettopp har oppdaget. Har du bøker du vil børste støv av eller har du nettopp oppdaget en bok du har lyst til å snakke om så må du gjerne være med.




Nå som bokhøsten er i full gang skulle jeg nok heller ha viet litt oppmerksomhet til en eldre bok for jeg tenker at disse nye får mer enn nok oppmerksomhet likevel, men så er det så fristende å hive seg over disse nykomlingene og derfor er det en av høstens bøkr som får plass i spalten her denne gangen også. Denne er på vei hjem til meg "as we speak", og den kommer nok ikke inn i hyllen en gang for jeg har nemlig tenkt å kaste meg over den med det samme den kommer inn dørene ( og etter at jeg har lest ferdig de jeg måtte holde på med nå)
Forfatteren bak denne boken har skrevet en rekke bøker men jeg har ikke lest noe av henne før, og de som har lest boken syntes den minner om en roadmovie i bokform og det kan bli spennende, boken er å finne i bokhandelen fra mandag av.





Litt om boken

En sommerdag i 1963 har ni år gamle Starla fått nok av farmorens strenge regime, og hun bestemmer seg for å rømme fra Mississippi til Nashville. Der vil hun lete etter moren sin. Hun får haik med en farget kvinne som har en hvit baby i bilen. Starla og Eula legger ut på en lang og dramatisk reise, og Starla forstår for første gang hva diskriminering betyr når hun ser hva Eula blir utsatt for.






Forfatteren snakker litt om boken




Da er jeg spent på hvilken bok DU har på vent denne uken, er det en av høstens bøker eller er det en du har hatt stående en stund?










Her ser du hvordan du kan delta på "Boken på vent"!

  • Lag et innlegg om boken på bloggen din, har du ikke egen blogg så fortell gjerne om boken i kommentarfeltet under her.
  • Link innlegget ditt i linkefunksjonen over her.
  • Deler du på twitter så bruk gjerne hashtag #bokenpåvent
  • Besøk de andre bloggene og se hvilken bok de har på vent, kanskje du kan plukke opp et boktips eller to?
  • Inspirasjon til denne spalten har jeg funnet på den engelske bloggen Books for Company








søndag 17. august 2014

En smakebit på søndag: Fru Sinclairs koffert av Louise Walters



Dette er den siste fridagen før skolen begynner igjen i morgen, da er det en som skal i tiende klasse og en som skal begynne på videregående. Det blir spennende med hun som skal begynne på ny skole.

Her på bloggen er det duket for en ny runde med smakebiter  i spalten til Mari og Flukten fra virkeligheten, og som vanlig så leser jeg i flere bøker, ja, det er bare to  i tillegg til novellesamlingen så helt ille er det ikke.

I går morges begynte jeg på en ny Jane Austen bok( Stolthet og Fordom ) og jeg koser meg med den, men det ble for liten skrift for meg å lese den på sengen i går kveld ( mulig jeg trenger lesebriller snart...) og derfor begynte jeg på en annen og det er den boken jeg skal dele en smakebit med dere fra i dag. Det er en av høstens nye bøker.




Litt om boken

I krig blir mennesker desperate. Vi gjør ting vi ellers aldri ville gjort. Sannheten er at jeg elsker deg, og jeg er lei for at jeg først nå våger å innrømme det. Og du elsker meg. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av hånden din som strøk meg over hodet og nakken da du trodde at jeg sov. Et tegn på din kjærlighet, som ikke lenger var noe jeg bare innbilte meg. Ingen vil noensinne røre ved meg på den måten igjen. Dette vet jeg. Dette er min sorg.

Tilgi meg, Dorothea, for jeg kan ikke tilgi deg. Det du gjør mot dette barnet, mot barnets mor, er galt …

Ett brev kan forandre alt …

Roberta har en forkjærlighet for gamle bøker og gamle brev og postkort. Da faren hennes gir henne noen av eiendelene etter bestemoren, finner hun et brev fra bestefaren hun aldri kjente – datert etter at han angivelig døde under andre verdenskrig. 


  Roberta kommer over brev som er skrevet under krigen og adressert til bestemoren hennes, Dorothea.
 Jeg har ikke kommet så veldig langt så smakebiten kommer fra side  11.



Brevet, som var adressert til Dorothea, min bestemor, var skrevet med lyseblått blekk på blekkblått papir, like tørt og skjørt som vingene til et insekt som hadde vært dødt i lang tid, gulnet i kantene og med små hull langs brettekanten. Selvsagt lurte jeg på om  jeg burde lese det eller ei. Men nysgjerrigheten vant. Jeg klarte ikke å la være.
Siden har jeg lest brevet om og om igjen, uten at jeg får innholdet til å stemme. Først kjente jeg et underlig behov for å sette meg. Jeg sank ned på den knirkende fotskammelen, og hånden min skalv mens jeg leste brevet sakte og prøvde å fordøye hvert eneste ord. 
Dorothea Pietrykowski er bestemoren min. Jan Pietrykowski er bestefaren min, som verken jeg eller faren min noen gang har kjent. Dette er de ubestridelige fakta. Men dette brevet rimer ikke med resten.
For det første var besteforeldrene mine lykkelig gift om enn bare en kort stund, men i dette brevet virker det som han sier at han ikke kan gifte seg med henne. For det andre er brevet datert  i 1941. Men den polske skvadronssjefen Jan Pietrykowski, min bestefar, døde mens han forsvarte London under blitskrigen i november 1940.


Så et aldri så lite mysterium som må løses opp i dette, det skal bli spennende.



ØNSKER ALLE EN RIKTIG FIN SØNDAG!







lørdag 16. august 2014

Bokanmeldelse: Shotgun lovesongs av Nickolas Butler

Forlag: Pax
Original tittel: Shotgun Lovesongs
Norsk tittel: Shotgun Lovesongs
Forfatter: Nickolas Butler
Oversetter: Hilde Rød-Larsen
Format: Innbundet
Sideantall: 304
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Lese-eksemplar







Forfatter

Nickolas Butler er født i Pennsylvania i 1979 og er en amerikansk forfatter.  Han har studert ved Unerversity of Wisconsin og ved Iowa Writers`s workshop. Shotgun Lovesongs er hans første bok og for tiden jobber han med en novellesamling som heter The Chainsaw Soiree. Han bor i Wisconcin sammen med kone og to barn.








Shotgun Lovesongs  som forøvirg er navnet på Lees første platealbum er historien om fem venner fra den lille byen Little Wings i Wisconsin. Lee som ble en berømt rockeartist, Kip som er bedriftseier, Ronny som tidligere var rodeorytter men  som nå er ufør, Henry som er gårdbruker og Beth som er kona til Henry.

Når vi møter vennene første gang så skal Kip, som nylig har flyttet tilbake til den vesle byen etter å ha bodd i Chicago i mange år, gifte seg med Felicia. I forbindelse med bryllupet deres så kommer den berømte Lee på besøk og det ender med at Kip gjør noe han ikke skulle gjort og det setter vennskapet hans til Lee i fare.


Senere den sommeren er det Lee sin tur til å gifte seg med en vakker og berømt filmskuespillerinne. Han inviterer vennene sine på en tur til New York og de får et innblikk i livet hans der. Særlig er det kjekt for ekteparet Henry og Beth å komme seg vekk fra gårdslivet og ungemas for en helg.

Men det viser seg at noen i vennegjengen har båret på en stor hemmelighet i mange år og denne hemmeligheten kan gjøre slutt på både ekteskap og vennskap som har vart  helt siden barndommen.


Jeg skulle ønske du kunne sett en soloppgang fra toppen av de kornsiloene, prærieskyskraperne våre. jeg skulle ønske du kunne sett hvor grønt alt er om våren, hvor gule maisduskene er, og bekkene som snor seg langsomt nedover sine egne stier, åkrene som bølger seg videre og videre, avbrutt her og der av stolte, røde låver, hvite våningshus, bleike grusveier. Sola stiger så rosa og orasnje opp i øst, så stor. I grøfter og daler samler tåka seg som langsomme, dampende elver som venter på å bli brent vekk.


I romanen er det fem fortellerstemmer for hver av vennene får fortalt sin historie hver sin gang og slik går det gjennom hele boken. Overskriftene er første bokstav i fornavnet til den av vennene som har ordet. Dette fungerer veldig fint, det tok derimot noe tid å komme inn i handlingen men når alle hadde fått presentert seg så gikk det noe lettere. Jeg tenkte mens jeg leste at denne boken hadde gjort seg godt som film, og derfor var det kjekt å lese at filmrettighetene er solgt.

Forfatteren har vært flink å bygge opp karakterene og det fremstår som troverdig. Han har et meget godt språk og det lover veldig godt for hans fremtidige bøker, at hans første bok er såpass bra.  Jeg vet ikke helt om det var snakket om cowboystøvlene til Ronny men jeg fikk lyst til å ta frem cowboyhatten min og dra på countryfestival etter at jeg hadde lest boken. Dette var en fin fortelling om fem venner og vi fikk et godt innblikk i hvordan livet fortoner seg i en liten amerikansk småby. Rose Marie nevnte i sin omtale at hun følte boken sluttet litt brått, det er jeg enig med henne i. Så vi kan jo bare håpe at det kommer en liten oppfølger(?)
Anbefales!






Andre som har blogget om boken:
Artemisias verden
Rose-Marie
Bentebing









onsdag 13. august 2014

Bokanmeldelse: Manilahallen av Ruth Lillegraven

Forlag: Tiden
Tittel: Manilahallen
Forfatter: Ruth Lillegraven
Format: Innbundet
Sideantall: 231
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år, BBP 2014
Kilde: Lese-eksemplar










Forfatter

Ruth Lillegraven er født i Granvin i 1978 og er en norsk forfatter. Hun debuterte som forfatter med diktsamlingen  Store, stygge dikt i 2005 og har siden skrevet flere billedbøker, romanen Mellom oss i 2011 i tillegg til Urd som hun fikk Brageprisen for i fjor. Urd er forøvrig også nominert til Bokbloggerprisen  2013 som utdeles for første gang nå i september.







STERK LESING

Jeg leste Urd  tidligere i år som en del av samlesingen til Bokbloggerprisen som skal deles ut for aller første gang nå i september. Den likte jeg veldig godt og gleden var derfor veldig stor når jeg oppdaget av forfatteren skulle gi ut en ny diktsamling nå i høst. Denne gangen en biografi av en dame som heter Birgit, og som har hatt litt av hvert å hanskes med oppigjennom og kanskje litt mer enn folk flest. Biografien er skrevet i diktform.

I Manilahallen, som forøvrig henspeiler til et rom med store vinduer på Modum Bad hvor Birgit var innlagt i et halvt årstid på 70-tallet en gang, møter vi som sagt Birgit. Vi følger henne fra hun ble født i 1946 og frem til i dag. Hun var gledesbarnet og det eneste barnet foreldrene fikk. 

Moren er den som leser for henne, stryker henne over håret og tar seg av henne, faren gjør ingen av disse tingene, han holder henne ikke i hånden en gang. Med unntak av en gang han måtte løfte henne over en våt mark. Han virker veldig streng og ikke minst distansert.

Når Birgit er 4 år forsvinner moren, hun er på sykehus og Birgit må være hos bestemor og bestefar Lerke.Der lærer Birgit å si rævva for første gang, rævva, rævva, rævva.

Det var mye som gjorde inntrykk på meg med denne boken og jeg har lyst å nevne særlig en episode som gjorde skikkelig vondt å lese, og det var når moren lot som hun dro sin vei fordi Birgit ikke hadde vært snill, hun pakket kofferten og gikk.

Slutt no
ellers går eg
seier mamma

men eg
sluttar ikkje
eg gir meg ikkje
eg skjønar ikkje

sidan hugsar
eg aldri kva
eg sa eller
gjorde

men eg hugsar
at ho hentar fram
kofferten, legg kleda
nedi, smeller på loket
tek på findrakta

eg skal vera snill
ropar eg, eg lovar

men mamma
byrjar gå, går
oppover og 
oppover og 
oppover

blir mindre og
mindre og mindre

til ho berre er ein liten
prikk, til ho nesten er borte, til eg ligg på
bakken, græt og
spyr og blør
fra nasen


Birgit er en helt vanlig jente som er glad i dyr og liker å være i skogen. Hun liker å lese og høre på musikk.. men så skjer det noe med Birgit når hun fyller 12 år, noe som aldri skal skje, men som dessverre gjør det likevel, og den kvelden blir skyggen bak ryggen hennes sådd...

Vi følger Birgit videre og hun blir voksen, gifter seg og får barn, samtidig som hun utvikler en spiseforstyrrelse som fører til at hun i en alder av 33 blir innlagt på Modum bad med en kroppsvekt på kun 38 kilo.



snart står eg bøyd over
badekaret, lepjar vatn frå
dusjhovudet, berre litt, berre
bitte litt, og huda mi blir så tørr
så knitrande tørr, men eg smør
meg ikkje, ikke med nokon av
kremane i skapet, for alle kan
dei trengje gjennom huda
og bli til feitt


Dette var en meget sterk bok som jeg bevisst brukte flere dager på å lese, dette er ikke en bok eller et tema som du kan lese i full fart, her er det mye som skal fordøyes og bearbeides litt før en leser videre. I hvert fall var det slik for meg. Dette er ikke en bok som leses for underholdningens skyld ,men for å få vite litt om hva enkelte mennesker går gjennom og kanskje lære noe underveis.
Å lese om mennesker som tror at de er så feit at de ikke kommer gjennom dørene, at kroppen er altfor stor for døråpningen mens det i realiteten er plass til to stykker der, det er sterkt å lese og det gjør inntrykk.
 Vi har alle vår egen historie og vår bagasje, noen mer enn andre. Det er tøft å lese om noen som må slite med ulike sykdommer, både psykiske og fysiske, men heldigvis så skjer det positive ting her også, så du må ikke grue deg for å ta fatt på boken.

Jeg syntes at det passet veldig bra til historien at den var skrevet i diktform, vi kom nært på og fikk ta del i hovedpersonens tanker og følelser på en unik måte. Lillegraven skriver veldig bra, og hennes poetiske måte å skrive på gjør denne sterke historien enda bedre etter min mening.

trea skifar og
blir grøne og trea
skiftar og blir gule
og trea skifter og blir
grå og trea skiftar og
blir kvite og trea
skiftar og blir
grøne

Lillegraven seiler opp som en ny favoritt her hos meg for nå har jeg hatt to gode leseopplevelser hvor hun har ført pennen og jeg kjenner at jeg er glad for at jeg ikke har lest alt hun har skrevet enda for da har jeg noe å lese på til hennes neste prosjekt er ferdig. Det vil si at jeg håper hun har nye prosjekter på gang for jeg vil ha mer.
Nå er det kanskje litt tidlig å si noe men det skulle ikke forundre meg om det ble nominert en ny bok av Lillegraven ved neste års nominasjon til bokbloggerprisen, jeg blir ikke veldig overrasket om så skjer.
Birgit var en av de første i Norge som stod frem og fortalte om spiseforstyrrelsen hun led av, i denne boken forteller hun bakgrunnen.På meg virker Birgit som en meget sterk kvinne,og jeg kan bare beundre henne for at hun valgte å gå ut med sin sterke historie. Det er viktig at slike historier blir fortalt, og derfor er det så fint når noen velger å stå frem. 
 Anbefales varmt og inderlig!


Bergens tidene gjorde et intervju med  Ruth Lillegraven og Berit  Bjerke som bokens Birgit heter i virkeligheten.


tirsdag 12. august 2014

Boken på vent: Djevelen kan ikke lese av Silvia Henriksdòttir


I tirsdagspalten Boken på vent  setter jeg fokus på bøker jeg skal lese, dette kan være bøker som har blitt stående i bokhyllen en god stund uten å ha blitt lest eller det kan være bøker jeg nettopp har oppdaget. Har du bøker du vil børste støv av eller har du nettopp oppdaget en bok du har lyst til å snakke om så må du gjerne være med.




I går var jeg på et veldig hyggelig lunsjtreff med Tine, og skravla gikk i ett på begge to og timene raste avgårde. Glad for å ha blitt kjent med deg, Tine :-) Jeg fikk låne med meg to bøker som jeg gleder meg til å lese, Intet nytt fra vestfronten og Mannen som ikke ville hjem.

En annen bok som er på vent denne tirsdagen er Djevelen kan ikke lese og er skrevet av forfatteren Silvia Henriksdòttir,den kommer ut nå i løpet av høsten.  Denne gangen har forfatteren tatt steget over i fiksjonens verden. Den første boken hennes "Si at du lyver" som var en selvbiografi fikk mye oppmerksomhet når den kom ut i 2012. Omtalen min kan leses her.




Litt om boken

Randi flytter fra Færøyene til Halden, og har lite eller ingenting med seg. Hun prøver å finne seg til rette i en nesten tom leilighet, og begynner i jobb på forskningsinstituttet. Faste rammer. Rutiner. En sjef og snart en venn hun kan være lojal mot.

Men Randis netter bærer en annen fortelling. Fragmenter av minner forfølger henne både i våken tilstand og i drømme. Du blir samfunnet du er del av. Randi former sin erfaring til en underfundig fortelling hvor drap, etterforskning og overgrep er viktige elementer. Færøyene erklæres uavhengig fra Danmark. Da øyene markerer sin frigjøringsdag, blir den danske biskopen skutt. Det blir en omveltende tid, alle har sin versjon av det som har hendt. Randi har definitivt sin egen versjon, en slags personlig prosedyre mot en kultur og konkrete personer i saken.

Hvorfor skriver Randi denne frigjøringsfortellingen?



Da er jeg spent på hvilken bok du har på vent denne tirsdagen.








Her ser du hvordan du kan delta på "Boken på vent"!

  • Lag et innlegg om boken på bloggen din, har du ikke egen blogg så fortell gjerne om boken i kommentarfeltet under her.
  • Link innlegget ditt i linkefunksjonen over her.
  • Deler du på twitter så bruk gjerne hashtag #bokenpåvent
  • Besøk de andre bloggene og se hvilken bok de har på vent, kanskje du kan plukke opp et boktips eller to?
  • Inspirasjon til denne spalten har jeg funnet på den engelske bloggen Books for Company








mandag 11. august 2014

Bokanmeldelse: Owitas hage av Carol Wall - Lanseres den 15. august!


Forlag: Pantagruel
Original tittel: Mister Owita`s Guide to Gardening
Norsk tittel: Owitas Hage
Forfatter: Carol Wall
Oversetter: Mette I Gudevold
Format:Pdf-fil
Sideantall: 307
Utgitt: 2014
Min utgave: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år, Ebook Challenge 2014
Kilde: Lese-eksemplar








Forfatter

Carol Wall er  utdannet lærer og har jobbet både i den offentlige skole samt private. Hun har i en årrekke skrevet artikler og essays som har vært publisert  i ulike magasiner og ukeblader.
Owitas hage er hennes debutbok og er basert på en sann historie.




BLOMSTRENDE DEBUT

Når forlaget i forrige uke la ut litt informasjon og et bilde av denne boken var jeg ikke snau med å sende de en mail, for denne boken ville jeg gjerne lese. Jeg fikk tilsendt en Pdf-fil og satte i gang med å lese med det samme.


Owitas hage handler først og fremst om et uventet vennskap mellom to mennesker som begge er i 50 årene og gift på hver sin kant. Carol og Dick har vært gift i mange år, ingen av dem har noensinne vært interessert i hagearbeid og det er trygt å si at de har en av de styggeste hagene i hele nabolaget. Sarah, en av naboene deres som jobber på et hagesenter har en av de nydeligste hagene Carol noensinne hadde sett, og hun har en gartner til å hjelpe seg.

Giles Owita er opprinnelig fra Kenya, men han og kona, Bienta hadde for flere år siden flyttet til USA for å starte et bedre liv for seg og barna. De har begge gode utdannelser fra hjemlandet men opplever å ikke få like gode jobber i statene og må ha både to og tre jobber for å få endene til å møtes. Owita har dr. Philos i hagekultur og har hatt oppdrag på regjeringen i hjemlandet. I USA tar han oppdrag for de som spør.

 Carol får det plutselig for det for seg at hun vil røske litt opp i hagen og hun ansetter Giles Owita til å hjelpe seg, og dette skal bli starten på et nært vennskap og det skal endre livet til dem begge to.


Men det var èn ting til vi måtte snake om noe vi måtte finne en løsning på. Jeg snudde meg mot ham. "Kan du være så snill å kalle meg Carol? Fra Wall høres så formelt ut."
"Er det det du foretrekker?"
"Ja, det gjør jeg virkelig. Du kan kalle meg Carol, og så sier jeg Giles til deg. "
Giles  smilte og så forbi meg, og det var da jeg forstod at han aldri kom  til å kalle meg Carol, på samme måte som han aldri kom til å se meg inn i øynene. På samme måte som jeg aldri kom til å kle meg naken og strene nedover veien. Slike ting ble bare ikke gjort i våre kulturer.


Nå handler ikke denne boken bare om hagestell og navn på ulike blomster, det er mye sykdom her også. Carol har vært syk helt fra hun var liten og får tilbakefall som voksen. Vi får et tilbakeblikk fra barndommen hennes og et valg foreldrene tok fikk dramatiske følger for Carol.
Owitas på sin side har sine ting å stri med, men de vil ikke jeg komme inn på her for jeg har ikke lyst til å fortelle for mye av handlingen.


(....) Jeg har vært bekymret for sønnene mine og engstet meg for at de kan ha arvet denne forstyrrelsen. hjelpe meg som moren min sørget. Jeg kan huske hvordan hun jamret og falt over de livløse kroppene. Det var umulig å trøste henne. De var noen fantastiske, livlige brødre og venner. Jeg fikk ikke tid til å si adjø. Vi trodde vi skulle få beholde dem, men som øyboerne sa, virket det som om de bare hadde vært på besøk når alt kom til alt. De "dro tilbake".
"Dro tilbake? Det var en vakker måte å si det på, det virker nesten trøstende.



Dette var en lettlest og fin debut, den har et enkelt språk og jeg ble grepet av de ulike karakterenes skjebner, og  har flirt godt av Carol for hun har en egen måte å "tråkke i salaten på" og jeg har grått mine modige tårer underveis. Forfatteren har vært flink til å få frem det gryende vennskapet mellom henne og Giles, samt den usikkerheten som naturlig nok følger med når man får en alvorlig sykdom.  Hvor mye og hva skal man fortelle til venner og familie? Vil mannen min syntes jeg er like attraktiv som før eller er han lei den syke kroppen min og har mest lyst til å finne seg en ung og frisk kvinne? Ja, spørsmålene og tankene som dukker opp er nok mange. Jeg tror kanskje at man blir flinkere til å se de små tingene og de som virkelig betyr noe, og setter pris på dem.
 Jeg la fort merke til de fine navnene de ulike kapitlene hadde fått, hør bare her: Hageengelen, Spesielt vakre er asaleaene, En rose mellom to tornebusker, Hver hage sin blomst,Liljene på marken.
Boken er basert på en sann historie, forfatterens egen historie og det gjør naturlig nok inntrykk.
Anbefales!




På dette klippet prater forfatteren om boken og vi får et lite glimt av Giles Owita.



søndag 10. august 2014

En smakebit på søndag: Manilahallen av Ruth Lillegraven


Søndag igjen og det betyr ny runde med smakebiter i spalten til Mari og flukten fra virkeligheten.

Som vanlig holder jeg på med flere bøker og nå om dagene leser jeg Shotgun Lovesongs av Nickolas Butler, Owitas hage av Carol Wall og diktsamlingen Manilahallen av Ruth Lillegraven og det er den dere får en liten smakebit fra i dag. Det er en biografi av en dame som heter Birgit, skrevet i diktform.



Forlaget skriver dette om boken:

Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik?

Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein saman lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit heilt vanleg - og difor heilt uvanleg - liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.



Smakebiten jeg deler med dere i dag er hentet fra side 67 og er en del av et lengre dikt. Vi følger Birgit helt fra hun var liten og allerede som liten opplever hun at moren truer med å reise om hun ikke er snill jente, og til stadighet får hun høre hvor vond fødselen hennes var. Faren virker veldig ustabil og veldig distansert fra sin egen datter. Det er  med andre ord sterke dikt vi får servert her. 







Det ble ikke så mye lesing som planlagt i går og derfor har jeg satt av hele dagen til lesing og bloggrunder for det glemte jeg faktisk forrige søndag. Sånn går det når en får sine kjære barn hjem etter 3 ukers sommerferie hos faren.


HA EN STRÅLENDE SØNDAG !